Arbeidets slitere
Greven og jeg hadde fullført dagens dont, og med champagneglasset i hånden forventet en rolig aften inntil pensjonsreformen ble satt under lupen av den sobre Viggo.
LOs trussel om generalstreik dersom AFP ordningen ikke ble videreført i en enda fetere versjon fikk selv gamle Agathe til å stille inn høreapparatet.
De fagorganiserte kan hjertens gjerne kjempe for sine rettigheter. Javisst har vi fortsatt et klassesamfunn, men at LO i dag påberoper seg å være taleorgan for underklassen i Norge gjennom å sikre de fagorganiserte flere økonomiske særordninger lyder meget søkt. Transportforbundets leder må nok pusse brilleglassene for å se at underklassen består av sosialklienter, rusmisbrukere, syke og andre som i liten grad kan fremme sin sak på et alminnelig norsk.
Å gi alle rett til folkepensjon fra fylte 62 år er da en glimrende ide, pensjonsalderen i Norge har hele tiden vært skammelig høy. I motsetning til hva LO forfekter er det ikke bare lønnsarbeid hos en etablert AFP-arbeidsgiver som kan gå på helsen og humøret løs.
På den annen side er det vel ingenting som er mer helsefremmende enn å ha et interessant og meningsfylt arbeid å fylle dagene med. Det er ikke arbeid i seg selv som tar knekken på arbeidstakerne, men snarere arbeidets art og den manglende muligheten (på grunn av skattetrykket) den jevne borger har til å legge seg opp en liten formue.
Likeledes har jeg gang på gang hevdet at arbeid skal lønne seg, uansett. Slik dagens ordning har vært blir man straffet økonomisk ved å velge ulike kombinasjoner av inntektssikring. Langt flere enn i dag vil velge å arbeide dersom de var garantert en viss minimumsinntekt gjennom pensjon eller trygd.
,
av 69 lesere
